Jeg har i et par år skrevet en ukentlig spalte i ABCNyheter

REGJERING UTEN RYGGRAD
Regjeringens tilbaketog i hatparagrafsaken var noe av det mest ynkelige politiske håndverk vi har vært vitne til på svært lenge.

Senterpartiet trakk sitt forslag om vern mot hatefulle ytringer mot religioner onsdag morgen etter en sjelden tullete offentlig debatt. Stoltenberg forsøkte å presisere hva det egentlig handlet om på en pressekonferanse tirsdag, men så trakk regjeringen hele forslaget. Ikke fordi det plutselig var blitt uviktig å sette grenser for hets, men fordi vi kan ikke leve med inntrykket av at vi vil innskrenke ytringsfriheten", som det het i Senterpartiets pressemelding.

Snakk om feighet. Dette er ikke å lytte til den offentlige debatt som regjeringen forsøker fremstille det som . Dette er feig og ryggradsløs populisme. Når forslaget - som man i innhold forsvarer - møter motbør, tar man da løpefart og kjemper for sitt syn? Neida. Man mumler og trekker hele forslaget.

Regjeringen la i desember fram en Odelstingsproposisjon om ny straffelov der de fjerner blasfemiparagrafen, men beholder beskyttelsen og legger den inn i "rasismeparagrafen" § 135a. Forslagsteksten er formulert således: "For at blasfemiske ytringer skal kunne straffes må det forutsette at ytringene er forhånende eller på annen måte sterkt krenkende, fjernt fra ethvert saklig meningsinnhold og uten å inngå i de prosessene som ytringsfriheten legger til rette for; sannhetssøking, demokratiet og individets frie meningsdannelse."

Dette er demokratiets vanskelige balansegang. Retten til trosfrihet og til å leve sitt liv uten å bli trakassert står mot retten til fritt å ytre sine meninger. Departementet la listen svært høyt med formuleringer som "sterkt krenkende" og "fjernt fra ethvert saklig meningsinnhold". Man ønsket - også på dette området - å sette en grense for hvor langt en kan gå i utøvelsen av en frihet på bekostning av andres frihet. Dette er demokratiets vanskelige balansegang. Retten til trosfrihet og til å leve sitt liv uten å bli trakassert står mot retten til fritt å ytre sine meninger.

Forvirringen som førte til at statsministeren innkalte til pressekonferanse for å forklare seg, bunnet i stor grad i motstandernes frekkhet der man lot som om det var religionskritikk som sådan som skulle forbys. Dermed havnet en viktig debatt helt ut på viddene.

Ytringsfrihetsfundamentalistene var så forblindet av sine egne svulstigheter at de ikke maktet å lese hva det faktisk stod. Motstanderne har konkretisert sin kritikk i et opprop med tittelen "Nei til straff for religionskritikk" der det uttrykkes bekymring over at forslaget kan " åpne for subjektiv vilkårlighet i en eventuell straffeforfølgelse av religionskritiske ytringer." Velkommen til rettsstaten: En subjektiv vilkårlighet er en risiko som tiltalte daglig lever med i alle straffesaker, og den gjelder også i saker som omhandler ytringer.
Opproperne hopper uelegant over de passasjer som ikke passer inn i deres stråmannsargumentasjon. Departement skriver faktisk (s. 385) at " kritikk av troslærdommer eller ateistiske ytringer under enhver omstendighet vil være beskyttet av ytringsfriheten."
"Under enhver omstendighet". Klarere kan det vanskelig skrives, men i oppropernes hoder blir dette tolket slik at oppropets overskrift lyder: "Nei til straff for religionskritikk".

Dette er en viktig debatt som blir ført fullstendig på viddene av ytringsfrihetsfundamentalistene, der deres hærfører Francis Sejersted går enda lenger og sier i Aftenposten at: " Det er skremmende at ytringsfriheten så lett kan forhandles bort."
Er selve ytringsfriheten forhandlet bort? Bort? I verste tilfelle kan man si at den har blitt satt grenser for, men "bort"? Fullstendig meningsløst. Ingen påstår at dette er en enkel sak, og jeg var heller ikke overvettes imponert over håndverket i denne saken. Den omtalte paragrafen har i dag "religion eller livssyn" som ett av tre grunnlag og det var vanskelig å se hva det omtalte tillegget skulle medføre av ny beskyttelse.

Forslaget var uklart, håndteringen skandaløs og resultatet var feigt og ryggradsløst. Det er likevel mulig å sitte igjen med en litt ekkel bismak, fordi intensjonene var gode bak forslaget. Det bør være en grense for hvor stygge ting det skal være tillatt å si i et demokratisk samfunn. Grensene har vi på mange områder allerede, og hvorfor ikke også på religion - et område som betyr svært mye for svært mange.
Det kan vel ikke være fordi man fryktet at man ikke kunne få skjelle ut muslimer så mye man vil? Nei, det ville vel vært for drøyt å på stå noe slikt. 
Selvsagt var det prinsippet om ytringsfrihet som var det viktigste. Eller?

Publisert 5.2.2009